Viser arkivet for stikkord speider

Hvor var Dagsrevyen?

Vi er på vei inn i blåtimen, en passe kald desemberkveld i Etne sentrum. Julegrana er tent i tinghusparken og snøen knirker lett under skosålene. Etne sparebank har invitert bygdas barn til sparebøssetømming. Og de dukker opp, en etter en, noen med foreldre, andre med besteforeldre, noen følger tante og onkel. Barn skal lære ansvarlig økonomi. Hvor er Dagsrevyen?

Mynttellemaskinen går, sedler blir talt, penger registrert i bankens datasystem, kvittering blir delt ut, ordentlig skal det være. Barn får linjal og diplom. Og tom sparebøsse for å begynne et nytt år med ansvarlig økonomiforvaltning. Når de blir 23 og skal kjøpe leilighet eller bygge hus kan de vise til 20 års kundeforhold i den lokale banken. Hvor er VG? Dagens Næringsliv?

Utenfor står speidere og deler ut bankens pølser og kakao. Det blir delt ut med romslig hand. Voksne som barn kan skynde seg litt saktere med middagen i dag. Det er musikk og julesanger. Speiderne lager et spontant kor og synger med. Og får noen kroner fra banken som skal brukes til Englandstur til sommeren. Hvor er lokalpressen?

Kjære alle som bare ser det negative i ”den tida vi lever i nå”, kjære dere i store og små nyhetsmedier som skriver om overgrep, rus og elendighet: Les dette lille tidsbildet fra ei vestlandsbygd en gang til. Jeg tror det er sånt stoff en god verden blir laget av.

Hysj!

Første gangen jeg hørte det tror jeg var på Camp Flag. Et elendig leirbål, og ingen flyt, og dette ropet stoppet helt opp fordi det ble gjort feil!

Jeg snakker om «Hysj ka sa ho!» ropet. Gjøres det riktig er det flott og moro, gjøres det feil fungerer det overhodet ikke!

Her er den riktige fremgangsmåte, like enkelt som det er vakkert!

Én person hvisker «Hysj, ka sa ho», alle svarer «hysj, ka sa ho». Før den ene fortsetter med samme volum «ho masa masa masa». Alle svarer, og de fullfører hele ropet på samme måten (Eg vil ikkje væra hima/eg vil ikkje vaska opp). Så hever “forsangeren” stemmen og alle svarer like høyt, så heves stemmen igjen, og igjen og det fortsetter helt til den som leder ropet kreperer.

Så enkelt, så enkelt.

(Erik er veldig flink til å lede leirbål da!)

Mitt speiderbarn Erik er Ung Talsperson for Norges KFUK-KFUM-speidere og har skrevet om den gale fremgangsmåten på speiderblogg.no. Den kan du lese her. Han mener at dette ropet skal fremføres i en slags team-rap-battle variant der det er to lag med hver sin kaptein som leder ropet.

(Eriks fremgangsmåte = litt feil)

(Min fremgangsmåte = korrekt)

Nå kommer det viktige, vi kan ikke la Eriks vranglæren fortsette. Vis din støtte ved å trykke «Bra?» under her. Jeg overlater dette til demokratiet. Får jeg flest ‘likes’ skal jeg fortsette å lære Erik om rett og galt, men får han flest likes gir jeg opp hele greia og begynner med «Våra klara barnestemmer kvar» i kano.

“It infuriates me to be wrong when I know I’m right” – Moliére

Trykk “bra?” og vis at demokratiet fungerer!

Les Erik sitt innlegg (med beviselige bedre tegninger og forklaringer) på Speiderblogg.no

Leirområdet – trygg base

Jeg prøver av og til å tenke på hvordan det er å være ny speider eller speiderleder. Det er ikke så lett, fordi så mye er opplagt for oss som har vært speidere i noen år. Men denne lille og viktige historien minna meg på å tenke på nye speidere:

En leder opplevde en 11-åring som ikke hadde lyst til med å være med på kretsleir. Lederen fortalte entusiastisk om 500 speidere, morsomme aktiviteter og en stor opplevelse. Minner for livet. Ikke så langt hjemmefra heller. Speideren ble kanskje enda mer skeptisk.

Det var først da lederen begynte å tegne troppsområdet at speideren snudde: Skulle de ha sitt eget område, der hennes telt og de lokale lederne holdt til? En trygg plass der det bare var speidere og voksne hun kjente? Kunne de sette gjerde rundt?

Forskning på relasjoner og tilknytning viser hvor viktig den trygge basen er for at vi skal utvikle oss godt.

Babyen ved mors bryst ser opp på mors øyne. Øynene til barnet er stilt inn på å se skarpt på 20cm, dvs. avstandene fra puppen til mors øyne. Tryggheten ligger i kontakten med mors blikk. Så kommer kanskje far inn i rommet, barnet søker etter den nye lyden og bevegelsen med blikket, kjenner igjen og smiler, og søker deretter tilbake til mors blikk. Trygg base. Og mor bekrefter: Der er far. Trekanten mellom barnet, den trygge basen, og utforskningen av det nye som kommer, følger oss gjennom livet.

Familien på tur i skogen. Mor og far med mat og teppe og kanskje et lite bål. Trygg base. Seksåringen søker ut. Klatrer litt i et tre. Finner en kongle. Kommer tilbake og viser. Og får entusiastisk bekreftelse fra trygg base. Mor og far.

Den 11 år gamle speideren som ikke ville på kretsleir hadde sett for seg et virvar av 500 barn, unge og voksne på et jorde, det kjentes ikke trygt i det hele tatt. Da hun forstod at det var et eget troppsområde, en trygg base, snudde hun. Selvfølgelig skulle hun på leir.

Speideren skal ha flere trygge baser: Patruljen, troppen, speiderlokalet. Teltet og troppsområdet på leir og for meg er vel kanoen på kanotur også en slik trygg base. Når jeg har sekken i kanoen, åra i vannet og kona som trivelig medpadler, er det ikke mye galt som kan skje.

Og det fine er at når en speider etter hvert forlater den lokale plassen og den lokale speidergruppa (og den trygge basen ikke lenger behøver være en fysisk plass), så finnes det trygge speiderbaser over det ganske land og over hele verden, som en speider på tur gjennom livet kan oppsøke. Og finnes det ikke, kan jo speideren lage en sjøl.