Viser arkivet for stikkord ledelse

Å selge kaker er ingen god måte å tjene penger på for andre enn kakeselskapene

Dette er helt sant. Jeg og hele min patrulje solgte kaker for mange tusen kroner. Jeg solgte 15 bokser tror jeg. Til folk i gaten, til foreldres venner, til foreldre :)

Hvorfor?

Fordi vi ville ha en stekepanne. Vi kjøpte en stekepanne til 400 kroner fordi vi var lei av de slitne stekepannene som speidergruppa hadde. Vi ville ha en vi kunne steke pannekaker i. Med teflon.

Speidergruppa mi er heldig. Den har gode støttespillere, og god økonomi. Men, heldigvis for kakeselskapet, også dyktige speiderledere som så at det ikke var stekepannen som var målet, men noe mer.

Barndomsminne brakt frem av den beste bloggen jeg vet om.

Mine dyktige ledere

Nødvendigheten av å planlegge

Speidere er opptatt av å planlegge. Vi bruker tid på å planlegge. Vi har systemer og skjemaer. Vi har egne møter for å planlegge.

Vi er også ganske flink til å planlegge. (Ihvertfall hvis vi skal tro våre egne svar. Ifølge undersøkelser bytter de aller fleste tannbørster som anbefalt hver måned. De bytter da trolig internt, for det selges ikke en tiendedel så mange tannbørster engang).

“Alle” planlegger dato og sted. Tema setter like mange. Ansvar og hovedaktivitet komer også godt ut mellom 60% og 70% av speiderledere planlegger det. Detaljerte møteplaner faller litt lenger ned, og har et tydelig fall blant ledere fra oppdager til stifinner til vandrer. Lederne for de yngste planlegger detaljert i større grad. (Kan dette komme av at lederne for de yngre enhetene er ferske ledere, og derfor setter mindre lit til “dette kan jeg”/“Dette har jeg gjort mange ganger før”?)

Men hvilke fordeler er det egentlig ved å planlegge? Hva oppnår vi? Er det egentlig viktig? Jeg har vridd hjernen og prøvd å komme på bedre argumenter enn “Du må planlegge. Da blir det bra”.

Unngå å kaste bort tid

Dette er en av mine kampsaker. Så jeg setter den først selv om jeg ikke tror dette er det argumentet som virkelig overbeviser flest. Men det er det jeg legger (nest) mest vekt på. Noe forberedelser må gjøres, og tar en viss tid. Men kan det gjøres før alle kommer? Når jeg studerte og satt i forelesningssaler med 300 andre studenter husker jeg at jeg vred meg når vi ventet 3 minutter på at pc’en til professoren skulle skru seg på. Det er 3 minutter med 300 personers tid som er kastet bort. Det er 15 timer det. 10 minutter på et speidermøte for å kappe ned stokker til pionering? Og dere er 6 personer? Du gjør matten. Hvis aktiviteten dere skal øve på er kapping, så for all del. Men skal dere øve på surringer, og bare har en og en halv time? Så, ha stokkene klare! (Men vurder situasjonen. Kapping av stokker er et dårlig eksempel, hvis dere har kappe-verktøy til alle så er det greit. For da kan alle være i aktivitet. Har dere en sag, og 5 personer må vente, da kunne du delegert oppgaven før møte.)

Oppdatering etter peffsamling i Alta: Unngå å kaste bort tid 2

En veldig god grunn til å planlegge er å sørge for at det du gjør ikke er bortkastet. Dersom du ikke har planlagt kan du, som peffene illustrerte til meg i skuespillet om dansemøte, risikere å ha jobbet lenge med koroegrafien uten å kunne fullføre dansen fordi møtet plutselig er slutt. Da får du kanskje aldri fullført, eller må droppe noe annet. Uansett, en god grunn til å planlegge og sette av nok tid. (Husk reglene “Ting tar lenger tid en du tror” og “Alt fyller den tiden du har avsatt til det” (broren til speiderregelen: Du fyller alltid sekken full uansett hvor stor den er).

Kunnskapsmakt

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg vil kategorisere/analysere denne. Jeg kalte det kunnskapsmakt. Et begrep fra ledelsteorier om hva som gir ledere makt. Enkelt forklart at du har makt i ulike situasjoner fordi du vet mer enn de du leder. Det gir deg mulighet til å holde igjen informasjon for å få det slik du ønsker (ofte regnet som ganske negativt i skandinavisk ledelse), men også at du får autoritet (at andre hører på deg) fordi de antar du har kontroll eller bedre oversikt. Jeg tenker på situasjoner der du ønsker å drive aktiv møteledelse. “Vi må gå videre nå”, “Hvis alle følger med her, så er vi klare for å bruke dette i praksis når alle kan dette” og “Arne har planlagt dette, og det er bra, så alle må delta nå” er alle eksempler, synes jeg, på god ledelse. Uten en plan, vil slike forsøk på ledelse falle helt gjennom. Er du derimot forberedt, har du mulighet til å sikre fremgang, konsentrere fokus og endre stemningen i gruppa.

Læring

Alle vet at for å lære må du repetere. Planlagt repetisjon, med variasjon, gir best resultat. Planlegger du kan du sikre repetisjon, og riktig progresjon.

motsatt, men det samme

Mål

“Vi vil gjerne…”. Har du planlagt et stort mål f.eks. topptur, sykkelleir, innsamlingsaksjon, første vinterovernatting eller annet så trenger du tid til forberedelser. Jo nærmere i tid du kommer, jo flere muligheter er narturlig borte.

Delegering/Fordeling

Eller som det egentlig er i en frivillig organisasjon, inkludering. Jeg hører sjelden våre speiderledere klage over at andre ledere delegerer for mye til dem. Vi må huske at alle er her frivillig, men jeg opplever for ofte at det blir til “Vi kan ikke be om for mye” når jeg synes det burde bety “Vi må huske å utfordre alle nok”. Vi er her for å bidra, ikke for å slække unna (de som er her for å slække unna trenger vi ikke bruke noe energi på. De får gjøre som de vil.) Så blir det som skiller deg ut som god leder at du klarer å utfordre på riktige ting, noe de synes er spennende og noe de kan mestre. Omfanget må være håndterbart med tanke på tid, men dersom det er aktiv delegering, der personer får mulighet til å melde seg, og det er en åpen samtale går det ofte bra. Og så lærer alle underveis.

Unngå negative assosiasjoner

Jeg skrev først unngå stress. Stress er jo ofte negativt. Men det blandes for lett med mye å gjøre eller kanskje hastverk. Jeg vet at jeg får energi av å delta eller lede speidermøter. Jeg liker det. Det er noe jeg velger å gjøre. Men når jeg ikke har planlagt og må bekymre meg hele dagen for om det blir et bra møte så hjelper det ikke alltid at det faktisk kan bli det. I ettertid kan jeg legge mest vekt på bekymringene. Det er det jeg husker. Jeg husker hele aktiviteten som stress.

Bygg opp stemningen

Skal dere gjøre noe kult? La alle glede seg til det! Litt markedsføring skader aldri. Høye forventninger som innfris er bedre enn overraskelser. (Dersom du ønsker å overraske iblant, så skap spenning i forkant.)

Plan A versjon 2

Jeg kommer alltid på nye i ideer i dusjen om morgen eller på vei til møtet. Og har jeg da lyst til å endre planen så antar jeg at det er for det bedre. Jeg er et stort fan av å endre planen, men for å gjøre det må jeg først ha en plan. Du kan ikke forbedre noe som ikke finnes.

Jeg tar nok dette til det ekstreme. Jeg kan ombestemme meg midt i setningen mens jeg står og forklarer alle hva vi skal gjøre. Det krever mye av lederne jeg har med meg. Du må tåle at jeg hvisker deg i øret mens oppdagerne står å ser på deg. Du må ta beskjeden og løpe med den :) Det krever selvsagt at jeg har en spesiell type mennesker med meg som ledere (på ingen måte bedre ledere, bare en spesiell type mennesker).

Jeg bruker ofte begrepet “sunk cost”. Arbeidet jeg har gjort, er gjort. Det får jeg ikke igjen. Det er herfra og fremover. Blir det bedre av denne nye ideen, så betyr det ikke noe at jeg da har kastet bort mange timer forberedelser. Men, et stort MEN, her er det viktig å være oppmerksom! Du kan sluke ditt eget arbeid, men har du vært flink og delegert skal du være veldig forsiktig med å endre planene slik at andres arbeid blir bortkastet. Det er god ledelse å ofre sitt eget arbeid først. Må du droppe andres bidrag for eksempel på grunn av for dårlig tid eller været eller annet uforutsett så pass på å anerkjenne bidraget deres, beklag deg til dem (ihvertfall hvis det har med tidsplanlegging eller lignende årsaker som gjør at det er din skyld) og prøv veldig hardt å få brukt det de har laget ved en senere anledning.

Annet?

Flere grunner til planlegging er menneskers umettelige behov, og vektlegging av, informasjon. Foreldre blir aldri mette på informasjon. Selv de som ikke planlegger selv, antar at personer som planlegger har bedre kontroll enn de som ikke planlegger. Planlegging kan minimere dobbeltarbeid. Du kan benytte planene om igjen. Du kan gi planene til neste gruppe ledere. Noen kan ta over dersom du må melde frafall på kort varsel.

Hva er dine erfaringer? Kjenner du deg igjen i noen av situasjonene over? Har du erfart andre positive følger av planlegging? Eller kjipe erfaringer fra manglende planlegging?

Blir du 1 prosent bedre hver dag, blir du 40 ganger så god på 1 år.

I speidergruppen kan vi kanskje ikke bli bedre hver dag. Og iblant er det naturlig at vi blir litt dårligere (kanskje fordi vi mister en leder, midlertidig mangler motivasjon eller har for lite tid til forberedelser).

Men kan vi bli bedre hvert år?

Dette er ikke et innlegg om nyttårsforsett.

Det er en post om å bli bedre hver dag. Bedre på hverdagene. Ikke hver hverdag. Men mange av de.
Speidergruppen min har mange arrangementer som er så tradisjonsrike at de er blitt hverdager. Det er høytidsarrangementer, men det er så velprøvd at det er blitt en hverdag for mange. I går var det juletrefest. Alltid med en gang i januar. Et arrangement som alltid starter speideråret, samler alle enhetene og mange foreldre.

Du starter med kø for å betale 10 kroner for inngangsbilletten som også er et lodd til trekningen som avslutter hele kvelden. Vi går rundt juletreet, med en forsanger som synger i mikrofon. Det er alltid litt vondt å gå forbi den ene høyttaleren som står på scenen. Etter 20 minutter med sang går alle opp i menighetssalen for å spise kaker. Alle har tatt med rester av julekakene. Deretter følger en lek der du skal tegne så bordet ditt klarer å gjette hvilken sang det er. Roverne pleier å vinne. Så er det bilder fra året som har gått. Tidligere som lysbilder (dette var grunnen til at alle bilder på sommerleiren ble tatt med to kameraer. Et speilrefleks og et eget til lysbilder). Nå på prosjektor. Først oppdagere, så stifinnere, vandrere og til slutt sommerleiren. Følgende er det en lek der vi trenger en frivillig oppdager, en stifinner, en vandrer, en rover (og en sjelden gang en leder). De skal spise så mye de klarer av et eple i en bøtte med vann før de skal finne en mandel i melet. Så er det tid for loddtrekning med premier fra Kiwi, Meny og Kid. Og kanskje fra en snill bonde på en fruktgård. Til slutt speiderbønnen.

Men, bedre, det blir vi. I år var sanger og høyttaler mer behagelig enn jeg kan huske fra tidligere. Bildeseriene inneholdt korte videoklipp (selv om det ikke overgikk fjorårets Gangham Style musikkvideoer fra patruljene), gjennomføringen av vann&mel-leken var effektiv og rettferdig og, nerd som jeg er, arbeidsfordelingen (eller delegeringen) var god.

Bedre er skummelt ord. (Bra er et bannlyst ord. Bra nok er greit.). Bedre er aldri vanskelig, det er bare snakk om hvor mye ressurser du vil kaste på problemet/utfordringen. Spesielt i en frivillig sammenheng. Det er derfor jeg liker tradisjoner så godt. Det krever lite kreativ energi å invitere til det samme arrangementet igjen hvert år. Det er derfor jeg liker å delegere oppgaver, for det krever mye kreativ energi å gjøre noe bedre enn før. Men mange, og spesielt mange speidere, har det naturlig i seg å gjøre sin ting ordentlig, og gjøre det bedre.

De fleste forbedringene i går kom fra personer som bare hadde ansvaret for en enkel ting. Det er dyktige mennesker alle sammen, men juletrefesten er ikke et arrangement vi trenger å bruke mye ekstra energi på. Bare litt bedre hvert år.

PS. Du blir egentlig 37.78 ganger så god hvis du blir 1% bedre hver dag i 365 dager. Måtte sjekke :)
PPS. Og snart vil jeg skrive om hvordan vi vet hva det er vits i å gjøre bedre.

Kort, klar og konkret

“Jeg synes sterkt du bør vurdere å skrive ned essensen i beskjedene du skal gi, hver gang.”

Du skal gi en beskjed. Alle virrer i din retning. Du begynner å snakke når det er omtrent stille nok, men småpraten blusser opp igjen før du har kommet frem til beskjeden du faktisk ønsker å gi. Du må bruke tid på å hysje, og plutselig har det gått flere minutter. Selv de “snille og stille” (altså de som er stille når det trengs, ikke stille generelt) begynner å miste tålmodigheten.

Jeg har vært der mange ganger. Trolig over gjennomsnittlig mange ganger, siden jeg ikke er særlig flink på disiplin, og aldri brydde meg mye om oppstilling, hysjing og ro. Men jeg har alltid forventet at alle er stille når jeg skal si noe (med mindre de har noe morsomt/viktig å si) og så skal jeg heller love å være rask.

På Roland var det mye beskjeder, klokkeslett, oppmøtested og personer som måtte være riktig, og vi hadde alle samlet kun iblant. Da var det viktig å gi riktig beskjed. Det var mange beskjeder på en gang, og jeg skjønte fort at den eneste måten å huske alle beskjedene var å skrive de ned. Da kunne jeg bruke 10 sekunder før jeg lot alle gå på å sjekke at jeg hadde husket alle beskjedene.

Etter at jeg var leder på Roland i sommer har jeg begynt å skrive ned stikkord på en lapp hver eneste gang jeg skal gi en beskjed til en stor gruppe. Jeg har blitt den nerdete speiderlederen som alltid har en notatblokk i skjortelomma, og en penn. Når jeg er på turer, møter eller leirer kan jeg skrive ned beskjeder jeg må huske å gi når jeg kommer på det, og så kan jeg bare ta frem blokken rett før oppstilling og se over hvilke beskjeder som skal gis.

Den kuleste notatboken som finnes får du selvsagt i speider butikken! (Bestill en bunke til ledergruppen din, så kan du gi en liten gave til aktive og gode ledere :) )

(Kombiner gjerne notatblokk-trikset med TAB-trikset så har du en god kombo som sørger for at speidersamlingene handler minst mulig om å stå stille og lytte til lederen, og mest mulig om å oppleve og gjøre!)

Valgkomiteuke: Rangering

Valgkomiteens oppgaver kan oppsummeres med ett ord: Rangering.

Helt fra start handler valgkomiteens arbeid om å rangere. Rangering av ideer, rangering av mål, rangering av personer.

Det er flere syn på valgkomiteens suksess, og det kan gi veldig ulike rangeringer senere i arbeidet. Skal de fylle posisjonene for arbeidet neste år? Skal de sørge for at de beste personene stiller til valg? Er oppgaven å få sin innstilling valgt på årsmøtet? Er det et mål at det skal bli et reelt valg på årsmøtet? Hvilket ansvar har valgkomiteen overfor potensielle kandidater?

Jeg ønsker å utforske disse spørsmålene denne uken. Jeg startet i går med en tanke om valgkomitearbeid i lokale grupper. (Ja, jeg mener det er ulike prioriteringer på ulike nivåer i organisasjonen)

Siden valgkomiteer har ulike mål for suksess, har valgkomiteer mange ulike former. I går lærte jeg at veldig få speidergrupper bruker egne valgkomiteer for å fylle gruppestyrer. Jeg leste også i organisasjonsbestemmelsene våre at enhetsledere utnevnes av gruppeting (de velges ikke). Jeg gleder med til å utforske dette videre, kom gjerne med dine erfaringer i kommentarfeltet! Eller skriv innlegg om hvordan din gruppe gjøre det!

Bilde fra Aftenposten der Fredriksen og Olav Thon får kritikk fra sjefen i Folketrygdfondet for å ikke ha valgkomite :)

http://www.aftenposten.no/okonomi/Kritiserer-Thon-og-Fredriksen-for-maktbruken-7135915.html

Valgkomiteuke: To oppgaver, og en ekstra tanke

I speidergruppa har valgkomiteen to hovedoppgaver, og de må ha en ekstra tanke i bakhodet.

Mål 1: Alle må bli spurt
Mål 2: De beste personene må fylle posisjonene
Ekstra tanke: Det må skje utskiftning i ledergruppen jevnlig

Mål 1: Alle må bli spurt
I en lokal speidergruppe er det viktig å ta vare på alle medlemmer. Det er grunn nok til at å spørre alle må være et av de viktigste målene til valgkomiteen i speidergruppa.

I tillegg;
Det er viktig å ha en åpen prosess i arbeidet med å fylle alle posisjoner. Ved å spørre så bredt som mulig risikerer du å fange interessen til personer dere ellers ikke hadde tenkt på å spørre. Alle med tilknytning til speidergruppa må vurdere om de ønsker å bidra i en lederposisjon, så kanskje de blir klare til å stille neste runde.

Mål 2: De beste må fylle posisjonene
Det er viktig at hver rolle fylles av dyktige kandidater. Det er ikke ønskelig å ha gamblet med en enhet. Valgkomiteen bør føle seg trygge på at neste års stifinnerarbeid blir bra. I en ideell situasjon bør alle enhetsledere ha prøvd seg som medleder/assistent slik at speidergruppa er kjent med dem. Allikevel må vi gi unge en mulighet til å “heve seg til situasjonen”. Gitt den rette støtte og det rette lederteamet i enheten kan unge og lovende overraske med det beste speideråret i manns minne.

For å sikre at de beste fyller posisjonene er det viktig å være tydelig på at alle “melder interesse” for en rolle. Det er ingen som kan “melde seg” til å være noe. Når alle blir spurt er det kun en “interesseregistrering” og det er senere opp til valgkomiteen å innstille og avklare forventninger.
Jeg synes også det er god skikk at selv “sikre” kandidater (årets vandrerleder f.eks.) får melde sin interesse på samme vilkår som alle andre. Uansett hvor fornøyd alle er med arbeidet og hvor tydelig han/hun har meldt et ønske om å fortsette, så er det like greit at alle svarer. Da har du sikret at alle andre har fått muligheten til å bli hørt, og den “sikre” lederen har faktisk fått muligheten til å gi seg og har bestemt seg for å fortsette.

Ekstra tanke: Det må være jevnlig utskiftning
Det er ikke et mål å presse noen ut av en lederoppgave de har. Men jeg tror det kan være gunstig å rotere ledere. Skapes det en forventning i en gruppe at alle må bytte roller iblant vil det gjøre det enklere for alle. Etter tre år i en rolle bør noen andre ta over. Kanskje kan gamle travere finne ny inspirasjon i nye oppgaver.
Det er lite sannsynlig at noen stiller til en posisjon som en leder har hatt i flere år.
Hvis det ikke er litt utskiftning hvert år, er det helt nødt til å komme store utskiftninger på en gang. Det kan være tungt for gruppen hvis mange ledere gir seg samtidig, derfor er det viktig at ledere skiftes jevnlig.

Praktisk forslag:
Lag et spørreskjema i Google docs – Da kan alle få krysse av, og du får tak i informasjon om aktuelle kandidater.
I helgen fikk jeg en epost fra min speidergruppe. Der var det en link til et skjema i Google docs, som alle kan fylle inn i. Legg merke til detaljen “Jeg venter til neste år” (alle i gruppen er forventet å svare på skjemaet, så valgkomiteen vet hvem som bare har glemt å svare, og hvem som ikke ønsker å stille til noe i år)

Succession planning på (lille) nyttårsaften

Det er nok ganske kjipt å være i speidergruppen min for tiden. Jeg får mange fixe ideer på jobb, og roverlaget mitt er ofte første prøvekanin. På nyttårsturen i år var det tid for «succession planning» på kalkunmiddagen.

I en barne- og ungdomsorganisasjon risikerer vi at kunnskap forsvinner ut på toppen. Hvis en patruljefører ikke lærer bort flaggstikk, men bare reiser flagget selv taper patruljen den kunnskapen idet patruljeføreren går over til roverlaget.

I patruljene kan mye kunnskap forsvinne på kort tid. I roverlaget har vi kanskje litt bedre tid, men mye kan fort gå i glemmeboken. Det er mye verdifull læring i å måtte finne løsninger selv, men noen ting er det best om vi lærer videre. (Så får de heller velge å ikke bruke den kunnskapen).

“Succession planning” (eller etterfølgerplanlegging/karriereplanlegging) er en planlagt innsats for å sørge for at viktige roller er klare til å fylles når de blir ledige. Det kan være rollen som patruljefører, eller mer spesifikke roller som for eksempel kalkun-kutter.

(Marcus lærer Maren å tenne opp i ovnen (bildet er såklart kun en illustrasjon, Maren vet godt hvordan du tenner på i ovnen))

Roverlaget mitt feirer alltid det nye speideråret på lille-nyttårsaften, med kalkun, sprudlevann og det som hører til på en ekte nyttårsfeiring! I år var vår faste kalkun-ansvarlige i utlandet, og behovet for en etterfølger var stort. Her er vi selvfølgelig allerede for sent ute, vi skulle ha begynt planlegging av hans etterfølger allerede i fjor, men vi måtte bare gjøre det beste ut av situasjonen.

Vi delegerte oppgaver, og fokuserte på to ting;
- Kunnskap i teamet
- Alderspenn

Det er viktig at det er tilstrekkelig med kunnskap i teamet til at de kan gjennomføre oppgaven, og det er viktig at vi sprer de unge utover, så de har vært med på alle oppgavene.

Kanskje blir det til at det er noen i roverlaget (ofte samme alderstrinn) som liker seg godt sammen, og gjerne tar på seg en oppgave, mens de yngre tar en annen oppgave. Men hva skjer når de gamle blir for gamle? Ingen kan steke kalkunen!

Så med en planlagt innsats, der vi fordelte oppgaver med tanke på videreføring av kunnskap og erfaring, føler jeg meg trygg på at neste års nyttårstur vil bli minst like god som den i år!

Det hele toppet seg når lagets yngste medlem kuttet kalkunen! Han er klar!

"Speider'n må ikke bli som skole"

Når jeg ble patruljefører lærte jeg av mine speiderledere at det var viktig at speideren ikke skulle være som skolen. Det ble gjentatt mange ganger når jeg startet som speiderleder også. Jeg tror det er viktig å huske at barn sitter stille på skolen hele dagen, og da skal de slippe det på speideren.

I dag leste jeg « … det er viktig at det å være leder ikke blir som arbeid for våre frivillige ».

Det tror jeg også er veldig viktig.

Jeg leste dette i en undersøkelse fra Storbritannia. Der gjorde i sommer en undersøkelse for å se hvordan de kan forbedre «Cubs»-delen av speidertilbudet. (Alderstrinnet er mellom våre Oppdagere og Stifinnere).Undersøkelsen ble gjort av et eksternt firma som spurte speidere (både aktive og de som har sluttet) og deres foreldre om hvordan de opplevde tiden som Cub. Og de fant at « tidligere speidere var alle altfor klar over det dersom lederne deres ikke koste seg på speidermøtene ».

Kilde: https://members.scouts.org.uk/newsandviews/module/31/675/research-into-cub-scouting

Her finner du et 11 siders sammendrag av rapporten. Det er summert opp hvilke faktorer det er viktig å fokusere på for at de yngste aldersgruppene skal vokse. Rapporten er på engelsk.

Rallardraugen = sannsynlighet 1 og alvorlighet 5

Til helgen har roverlaget mitt aspiranttur. Den består for det meste av tur i skogen. Men de skal gå langt, om natten og egentlig uten tilgang til mobil. (Den har jo ikke vært ennå, så må holde innholdet hemmelig)

Etter planleggingsmøtet gjorde vi en rask risikoanalyse. Vi brukte eksempelet bak på «Trygg speiding» heftet som mal. Her er hva vi kom opp med.

Sann er sannsynligheten for at det skjer, og alv er alvorligheten hvis det skjer. Så kom vi på ulike tiltak for å enten minske sannsynligheten eller for å redusere alvorligheten.

Vi bestemte oss blant annet for at alle burde ha med mobil (i en lukket konvolutt) selv om de ikke skal bruke den. I tilfelle noe skjer er det greit at de kan ta den frem. Vi passer allikevel på å ikke basere oss på mobil, og gjør det tydelig for alle at de ikke kan anta at de har dekning overalt.

Et par klare påminnelser om at de må drikke nok vann, holde sammen og ringe til hjemmeleder (ikke hjem) dersom noe skulle skje kan også avverge enkle problemer.

Er det andre ting vi burde tenke på før vi setter i gang med turen?

Heftet «Trygg speiding» og andre ressurser kan finnes her: http://www.kmspeider.no/no/Materiell/Beredskap/

*Rallardraugen er en lokal skapning som bor ved den ene speiderhytta vår. Det er kun to ting som hjelper. Å spise magiske brownies med hemmelig ingrediens som Rallardraugen ikke tåler og derfor velger å ikke spise deg, eller å forsvare seg med spade. Siden dette skal være en hard aspiranttur for rovere er spising av brownies ikke aktuelt.

Vi feiler mer enn vi lykkes

Etter jeg startet på jobb hos KMspeiderne fortalte en speiderleder jeg har meg denne historien.

Jeg studerte på MIT. Vi hadde endringsledelse som fag, med en av de fremste professorene i verden på området. Første forelesning satt vi i ring og alle valgte ut en ting ved seg selv de ønsket å endre.

Så studerte de i et år, på MIT, et av verdens beste universiteter.

Etter et år samlet de seg i ring igjen, før de tok runden og alle fikk fortelle hvordan det hadde gått. Noen hadde greid å endre seg, mens flere hadde ikke det. Professoren avsluttet med “Så her har MIT-studenter, som studerer endringsledelse, selv valgt noe ved seg selv de selv ønsker å endre. Røffly 40% av dere klarte det. Deal with reality!”

Så det er mye vi ikke klarer å endre. Som oftest lykkes vi ikke, men hvis vi prøver ofte nok så klarer vi det iblant.

Jeg lover at jeg skal prøve så godt jeg kan å endre meg når jeg finner noe jeg vil endre. Kanskje jeg klarer det iblant.