Den mystiske og ukjente førerpatrulje. Som 60 % av vandrertroppene våre har.

I undersøkelsen vi gjennomførte i høst lærte jeg mye om hvordan speiderarbeid drives i KMspeiderne. Det var veldig spennende å sitte på kontoret og diskutere ulike spørsmål og svaralternativer, og ikke minst å prøve å gjette på resultatene. Martin hadde ringt 50 grupper, så vi hadde litt mer enn Øksnes (Martin sin gruppe før han flyttet sørover) og Holmen (min speidergruppe) å gå ut ifra. Men likefult, hva er vanlig? Vi ante ikke.

Det ble en veldig lang undersøkelse. Den skulle inneholde alt om organisering, planlegging, bruk av program og ønsker for nytt/utvikling av program. En gjennomsnittlig respondent svarte på mellom 50-70 spørsmål med mange delspørsmål og alternativer.

Et emne vi lenge ønsket å vite mer om, men måtte gi opp var temaet Førerpatrulje. Vi hadde mange spørsmål. Og vi er enige om at det er et viktig tema.

Men vi endte opp med å kutte ut alt. Vi sparte kun på spørsmålet “Vi har egne møter og/eller turer for førerpatruljen”. Kun det. Som et enkelt alternativ under spørsmålet “beskriv deres vandrertropp” (Det viste seg å gjøre det litt ekstra vanskelig å bruke resultatene).

Så nå vet jeg at 60% av vandrerlederne som svarte på undersøkelsen har en “førerpatrulje”.

Jeg kan også sammenligne deres svar med gjennomsnittet på undersøkelsen.
Jeg kommenterer ikke kausalitet her (hva som skylder hva), men hører gjerne din teori i kommentarfeltet!
I utvalget har jeg brukt 5% prosents endring fra gjennomsnittet som en reell endring. Du får vurdere hvor mye du vektelegger dette, men en forskjell er det. Det var omtrent 82 respondenter som svarte i gruppen “Har førerpatrulje” og omtrent totalt 160 respondenter totalt.

Jeg synes en del av svarene er spennende.

De med førerpatrulje

  • er (en god del) mer på overnattingstur
  • vektlegger lek og moro mer i vanderprogrammet
  • vektlegger kunnskap om dyrespor og ulike treslag mindre enn gjennomsnittet (Det er fem prosent færre som svarer maksimum (6) og de fem prosentene gjøres opp for på nivå 4)
  • mer opptatt av å gjøre vandrere til omsorgsfulle personer
  • mer opptatt av å lære opp til å ta ledelsen i uforutsette situasjoner
  • er litt strengere på at programmet i fremtiden skal forutsette at vandrertroppen er delt i patruljer

Det er også verdt å merke seg at

  • det er helt dødt løp på hvor godt de opplever at patruljeførere er forberedt til møter
  • det er helt dødt løp på hvor godt inntrykk de har av at patruljemøtene fungerer
  • flere av de med førerpatrulje svarer ja på om det er vanskelig å sette sammen patruljer
  • like mange av de med og uten førerpatrulje har byttet ut en patruljefører som ikke fungerte

Noe gir meg også spørsmål jeg gjerne vil vite mer om

  • 20% av de med førerpatrulje har ikke møter der patruljen selv har ansvaret for innholdet. Det er 10% lavere en gjennomsnittet, men jeg stusser uansett på det. Det kan godt hende det bare er realiteten, som sagt, 30 prosent har ikke patruljemøter der de selv har ansvaret for innholdet. Men jeg lurer også på om det kan være “har ansvaret for innholdet” som gjør at flere svarer nei enn det jeg mener de burde ha svart. (Jeg tenker; hvis jeg som vandrerleder ber alle patruljene lage en lysekrone på neste patruljemøte, har de de ansvaret selv? Det er en vurdering, og kan skyve litt på resultatene her).
  • 45% av de med førerpatrulje bruker ikke førerpatruljemerkene. Dette var egentlig ikke veldig overraskende. (Vi visste dette fra ringerunden og salgstall) (Heller ikke at 60% av vandrerlederne totalt ikke bruker førerpatruljemerkene var overraskende). Men jeg vil jo gjerne vite hva som gjøres på førerpatruljesamlingene. Hvor mange møter? Hvor mange turer? Hva er fokus?

Jeg vil gjerne ha en beskrivelse av hvordan dere driver førerpatruljearbeid hos dere. Beskriv med egne ord, skriv alt som er relevant. Beskriv det til meg som jeg ikke kjenner til gruppen din, eller lat som jeg er ny patruljefører. Skriv hvordan du vil, jeg leser alt med stor interesse. Skriv også gjerne kontaktinfo så jeg kan komme med oppfølgerspørsmål. (Og skriv gjerne gruppe, så jeg vet det hvis 10 personer forklarer det sammen, at de er fra samme gruppe).

Fyll inn skjemaet under, eller send epost til hakon@kmspeider.no eller finn meg på facebook, eller gjerne på neste speiderarrangement!

Tusen takk!

(Åpne en ny side med dette skjemaet)

Innebygd skjema finner du ved å trykke her!

Blir du 1 prosent bedre hver dag, blir du 40 ganger så god på 1 år.

I speidergruppen kan vi kanskje ikke bli bedre hver dag. Og iblant er det naturlig at vi blir litt dårligere (kanskje fordi vi mister en leder, midlertidig mangler motivasjon eller har for lite tid til forberedelser).

Men kan vi bli bedre hvert år?

Dette er ikke et innlegg om nyttårsforsett.

Det er en post om å bli bedre hver dag. Bedre på hverdagene. Ikke hver hverdag. Men mange av de.
Speidergruppen min har mange arrangementer som er så tradisjonsrike at de er blitt hverdager. Det er høytidsarrangementer, men det er så velprøvd at det er blitt en hverdag for mange. I går var det juletrefest. Alltid med en gang i januar. Et arrangement som alltid starter speideråret, samler alle enhetene og mange foreldre.

Du starter med kø for å betale 10 kroner for inngangsbilletten som også er et lodd til trekningen som avslutter hele kvelden. Vi går rundt juletreet, med en forsanger som synger i mikrofon. Det er alltid litt vondt å gå forbi den ene høyttaleren som står på scenen. Etter 20 minutter med sang går alle opp i menighetssalen for å spise kaker. Alle har tatt med rester av julekakene. Deretter følger en lek der du skal tegne så bordet ditt klarer å gjette hvilken sang det er. Roverne pleier å vinne. Så er det bilder fra året som har gått. Tidligere som lysbilder (dette var grunnen til at alle bilder på sommerleiren ble tatt med to kameraer. Et speilrefleks og et eget til lysbilder). Nå på prosjektor. Først oppdagere, så stifinnere, vandrere og til slutt sommerleiren. Følgende er det en lek der vi trenger en frivillig oppdager, en stifinner, en vandrer, en rover (og en sjelden gang en leder). De skal spise så mye de klarer av et eple i en bøtte med vann før de skal finne en mandel i melet. Så er det tid for loddtrekning med premier fra Kiwi, Meny og Kid. Og kanskje fra en snill bonde på en fruktgård. Til slutt speiderbønnen.

Men, bedre, det blir vi. I år var sanger og høyttaler mer behagelig enn jeg kan huske fra tidligere. Bildeseriene inneholdt korte videoklipp (selv om det ikke overgikk fjorårets Gangham Style musikkvideoer fra patruljene), gjennomføringen av vann&mel-leken var effektiv og rettferdig og, nerd som jeg er, arbeidsfordelingen (eller delegeringen) var god.

Bedre er skummelt ord. (Bra er et bannlyst ord. Bra nok er greit.). Bedre er aldri vanskelig, det er bare snakk om hvor mye ressurser du vil kaste på problemet/utfordringen. Spesielt i en frivillig sammenheng. Det er derfor jeg liker tradisjoner så godt. Det krever lite kreativ energi å invitere til det samme arrangementet igjen hvert år. Det er derfor jeg liker å delegere oppgaver, for det krever mye kreativ energi å gjøre noe bedre enn før. Men mange, og spesielt mange speidere, har det naturlig i seg å gjøre sin ting ordentlig, og gjøre det bedre.

De fleste forbedringene i går kom fra personer som bare hadde ansvaret for en enkel ting. Det er dyktige mennesker alle sammen, men juletrefesten er ikke et arrangement vi trenger å bruke mye ekstra energi på. Bare litt bedre hvert år.

PS. Du blir egentlig 37.78 ganger så god hvis du blir 1% bedre hver dag i 365 dager. Måtte sjekke :)
PPS. Og snart vil jeg skrive om hvordan vi vet hva det er vits i å gjøre bedre.

God jul

(Hvis widgeten over ikke virker: http://open.spotify.com/track/61CjOFtx8UFXWOmc5UAear)

God jul! Takk for i år!

Ses neste år! :D

PS. Har du ennå ikke rukket å sende julekort til dine speiderledere så finner du en mal her

Vi er speiding. Så hva er patruljesystemet?

Baden Powell sa som kjent “Patruljesystemet er ikke én måte å drive speiding på, det er den eneste måten”.

Så hva er patruljesystemet?

Jeg vil ikke svare med en utgreiing om hva jeg synes. La meg ta denne inngangsvinkelen: Vi er speiding. Slik vi jobber, det er patruljesystemet.

En patrulje kan jeg godt prøve å beskrive. Eller en speiderpatrulje. Det er en liten gruppe mennesker med et formål om å utføre diverse oppgaver. En speiderpatrulje har gjerne medlemmer av ulik alder. (I 78,6% av tilfellene er det mer enn 2 år mellom eldste og yngste, viser det seg.)

Når vi jobbet med en stor lederundersøkelse i høst i forbindelse med revidering av programmet ønsket vi å vite noe mer om hvordan “patruljesystemet” brukes ute i gruppene. Vi valgte å lage forskjellige beskrivelser av patruljene og lot lederne krysse av på de som passet.

På bildet under er fordelingen på noen av beskrivelsene. Merk at det var mulig å krysse av på flere alternativer. (En gruppe kan f.eks. ha en patrulje med bare gutter, en med bare jenter og en blandet. Denne lederen skulle da krysse av på alle tre alternativene).

Så uten å diskutere. Slik er altså patruljesystemet :) Synes du noen av resultatene var overraskende? Sitter du igjen med noen spørsmål? Jeg har alt datamaterialet, og graver gjerne etter svar for deg hvis du har gode spørsmål.

Bildeserie med 5 bilder — bla ved å trykke på pilene

God(e) jul(ekort til dine medledere)

Desember er tiden for å takke.

Det er tid for reflektsjon. Det er tid for takknemmelighet.

En god måte å oppleve takknemmelighet på er å skrive takkekort til alle du har å takke. Som gruppeleder eller enhetsleder har vi mange å takke. Spesielt kan det være hyggelig å takke dine medledere.

Enten som gruppeleder der du takker alle med lederansvar. Eller som enhetsleder (f.eks. stifinnerleder) som ønsker å takke alle som har hjulpet til i høst.

Speiderlederblogg er klar for å assistere. Noen opplever jo juletiden som litt hektisk, så her kommer ferdige kort, klare til å printes ut.

Kortene har en snøkrystall laget av forbundslogoen på forsiden, og et vers av Deilig er jorden på baksiden, med god plass til å skrive en hilsen.

Disse kortene blir nok finest hvis du har en god fargeprinter, og kanskje litt tykt (hvitt) ark om mulig.

Last ned pdf med julekort her

Her er instruksjoner fra designeren:
“Det kan være lurt å skrive at de bør printe ut filen i 100% (altså ikke krympe til den størrelsen printeren klarer. Det er noen mm (red.anm. millimeter) med hvitt rundt kantene som allerede ligger inne i fila, så hvis det krympes, blir det bredere hvit kant rundt to av sidene på hvert kort (de som går ut mot kanten av A4-arket)

Kryptisk?" Ja :) Se på bildet under, kanskje finner du noe lignende på din printer?

Sett på “Faktisk størrelse” eller “Egendefinert størrelse: 100%”.
Ikke bruk “tilpass” eller “reduser”. Da risikerer du at kantene ikke blir like store, og at forsiden forskyves litt mot baksiden. Det er jo ikke verdens undergang, men greit å unngå.

Du kan også skrive ut bare forsiden, hvis du ikke er helt stø på utskrift på begge sider.

Takk til Helene for julekortet.

God jul!

Helt uten statistisk grunnlag vil jeg si at...

  • Nesten alle av våre “nye” ledere de siste årene er aktive fordi de ble invitert med på tur eller helgeleir.
  • Omtrent halvparten av lederne våre kommer fra foreldre, og omtrent halvparten har vokst opp i gruppen. Og 1 av 10 kommer ut fra intet og bare er fantastiske.
  • Det funker å spørre om hjelp.
  • Vi må jobbe med å være med åpne og velkomne.
  • Mange grupper (og forbundet) baserer seg på livtidsengasjerte (engelsk: career volunteers).
  • Frivillige blir sakte med sikkert dratt mer og mer inn i speiderarbeidet

Dette er bare antakelser fra min side. Basert på min speidergruppe, personer jeg kjenner og historier jeg har hørt.

I Storbritannia har speiderkontoret derimot testet og undersøkt dette. Forrige uke var jeg og mine kolleger i London og fikk snakke med ansatte i The Scout Association. Det var veldig spennende og lærerikt å høre om hvordan de jobbet med rekruttering av voksne (de har litt andre problemer enn oss, de har nemlig 30 000 speidere på venteliste grunnet mangel på voksne ledere).

“Where did all the mud come from?”

Skyggeansvarlig

Foto: Anette Tjomsland

Her om dagen leste jeg heftet “økonomihåndbok for frivillige organisasjoner”.

Det er et praktisk og godt hefte om å drive med økonomi i lokallag (og også litt større sentrale organisasjoner). Men de diskuterer virkeligheten i lokallagene grundig og har et par praktiske forslag for at det økonomiske skal være så enkelt og sikkert som mulig.

De snakker om en Skyggeansvarlig. “Med skyggeansvarlig menes at man har en person som automatisk får ansvaret for en oppgave når den som opprinnelig har ansvaret for ekspempel har ferie eller blir syk over lengre tid, og som holder seg oppdatert om dette arbeidet selv om denne personen ikke har det daglige ansvaret” (avsnittet her handler egentlig om rutiner i sentralleddet)

Vi kjenner ofte dette som nestleder eller viseleder. Eller assistent. Men det er en praktisk forskjell. En nestleder, viseleder eller assistent har som regel del i det dalige ansvaret. En skygge har ansvaret for å være litt forberedt dersom du plutselig må ta over, men ikke mer enn det.

Ofte er mange av oppgavene i speidergruppen for små til at to personer kan være ansvarlig for det. Samtidig er det noen oppgaver som er veldig kjedelige hvis glipper.

Enklest er det jo å tenke på årsrapport (vær klar over at det her er veldig begrenset hvem som kan signere den), men mye av arbeidet kan gjøres av andre om det trengs. Her er det en helt tydelig kostnad ved å la dette glippe, selv bare en uke etter fristen koster det gruppen penger.

Andre oppgaver som er kjedelig at glipper, men ikke stor nok til at to personer kan ha ansvaret for det.
- Informasjon om sommerleir til speidere og foreldre
- Utbetaling av penger til personer som har lagt ut for speidergruppen
- Gjennomføring av ledersamling
- Innkjøp av speiderskjerf til opptagelse
- Påmelding til Norsk Roland
- Tilbud om ledersamatale

Det er sikkert masse oppgaver jeg har glemt, siden jeg ikke har hatt ansvaret for dem.

Jeg liker også å ha en “maseansvarlig” på viktige oppgaver jeg har ansvaret for, men som er både kjedelig og “uviktig” for meg der og da. Jeg tenker for eksempel på når jeg arrangerer troppstur så fokuserer jeg på innhold og mat og speiderne, men det er viktig å orden på hjemmeleder, papirlister over deltakere, penger, kontakt med foreldre osv. Maseansvarlig pleier jeg å oppnevne selv. Da ber jeg en passe på at jeg har gjort disse tingene tidsnok. Og mase helt til det er gjort. (Er du ekstra flink kan du jo forsøke å delegere vekk disse oppgavene i sin helhet).

Runde 2

Etter snart 10 år som speiderleder hadde jeg endelig en evaluering* å planlegge ut fra. Eller en ordentlig evaluering* som jeg har gjort selv. Jeg har hatt andres evalueringer* og notater tidligere, men alle tenker jo ikke likt som meg, så det er jo ikke like nyttig.

(*Når jeg skriver evaluering mener jeg nok ikke kun evaluering. For meg er det mest nyttig hvis den også inneholder alt arbeidet, og planleggingen. Det er vel egentlig en slags revidering jeg tenker på).

Etter høstleiren til speidergruppen min ifjor så la vi fokus på å bruke tid i etterkant på å evaluere (og revidere).

Det var veldig greit å bare ta frem fjorårets (reviderte) tidsskjema, invitasjoner og leirsted. Da var vi allerede ferdig med planleggingen før vi hadde begynt. Og det var allerede bedre enn det var i fjor.

Men årets arrangement lignet overhodet ikke på fjorårets. Vi var oppe midt på natten, vi sov lenge lørdag morgen, vi hadde et helt annet program og alle gikk rundt med grønne strømpebukser og fjær i hatten.

Ved at vi hadde et program skrevet ned, som vi bare trengte å flytte og rydde litt i, så hadde vi overskudd til å planlegge Robin Hood tema med nattmanøver og festmiddag (på bål) spandert av Kong Richard.

Jeg tror årets arrangement var bedre enn ifjor. Og det var morsommere planlegging for lederne.

Nå gjenstår det bare å revidere etter arrangementet i år :) Det var en del tidstyver i forberedelsene, som jeg er sikker på at vi kan spare energi på til neste år.

Det hører kanskje også med til historien at vi glemte absolutt all maten til tretti personer i gangen i kirken. I fjor brukte vi litt lang tid på å komme av gårde fra kirken, så i år fokuserte vi på å være effektive når alle kom. I år fikk vi alle speidere og bagasje inn i biler på 10 minutter og fornøyde satte vi av gårde. All maten stod igjen. Vi oppdaget det før vi var fremme ihvertfall :-)

Stammespråk og Brumming av Nugatti

Min venn jobber med hersketeknikker :) Han jobber med at de han jobber for skal få lov til å gjøre det de vil. Han har møter, forklarer og beskriver hvorfor de bør få lov. Han lærte meg et triks han bruker. Et triks er å bruke ord og forkortelser som de andre ikke kan (fordi du har funnet det på selv). De stiller fort dårlig i en diskusjon dersom de må spørre deg hva DFK betyr. Dette er definisjonen av hersketeknikker, en utnyttelse av kunnskapsmakt. Fagpersoner bruker faguttrykk for å virke dyktige, overlegne og for å slippe debatt.

Jobben min går ut på å inkludere ressurspersoner som er interessert i å starte speiding. Jeg har møter, forklarer og beskriver hvorfor de bør starte KFUK-KFUM speidergrupper. Raier, WOSM, vandrere, peffer, Roland, integrert forkynnelse, KFUK-KFUM-bevegelsen, Rovernemnda og haik er alt gode grunner til å bli med i Norges KFUK-KFUM-speidere. Men det er ikke ord.

Jeg jobber så godt jeg kan med å bruke ord som andre forstår (hva er ellers vitsen med å bruke ord?), eller så prøver jeg å inkludere en kort beskrivelse etter at jeg bruker stammespråket vårt.

Selv trodde jeg lenge at stammespråk var ord vi stammet på. Som i stamming, der personer ikke klarer å fullføre ordet. Jeg trodde det var snakk om de sakene vi snakket om om og om igjen. Nå har jeg lært at det er de ordene vår stamme bruker.

Nå som jeg har blitt gammel er det lengre mellom hver gang jeg er i en sammenheng der jeg ikke har kontroll på stammespråket. Jeg glemmer følelsen av ikke å være innafor. Men jeg husker fremdeles at jeg aldri spurte. Når jeg ikke forstår spør jeg ikke hva et ord betyr. Jeg sitter som et barn og venter til jeg skjønner.

Men når jeg er sikker på at jeg er innenfor spør jeg etter ett sekund hvis jeg ikke vet hva noe er. Det er helt ufarlig når jeg har vokst opp her.

Siste ordet jeg lærte var «Brumming» av Nugatti. Jeg synes dette selvfølgelig er morsomt, og føler meg opplagt som en av «oss» når jeg hører dette. For etter en kjapp definisjon kjenner jeg meg igjen i situasjonen. Jeg har vært der selv. Jeg vet at det er spesielt for oss. Jeg ler og skjønner.

Skjønner du?

Resultat fra økt på Gruppeledersamlingen. Jeg har lyst til å snakke om “Ingen av disse” delen i et annet innlegg

Den formålsløse vandring

Eirik Gripp Bay er en kjent mann for mange aktive speidere. Mange har kanskje sett videoene han lager? Han skriver på bloggen sin ‘Veidemann Bushcraft’. Her er en tekst derfra som han har latt meg publisere på denne bloggen også.
-————————————————-

Den formålsløse vandring

Kulturarv

Norge er et land med lange tradisjoner innen friluftsliv. Historisk sett har vi den samiske kulturen, som er svært gammel og rotfestet i det primitive livet tilhørende den nordlige halvkule og taigaen som strekker seg fra Alaska, gjennom Kanada, det nordlige Skandinavia og gjennom Sibir. Men andre fangstmenn, jegere, tømmerhoggere og andre friluftsfolk eller fjellfolk, gjerne referert til som veidefolk, har satt sitt preg på kulturen vår og er sentrale for vårt syn på friluftsliv, vår kulturarv. Deres bidrag til friluftskulturen kan absolutt sies å være av betydning; “…jakt- og fangstredskaper er vel egentlig like gode uttrykk for naturrelasjonen som Griegs musikk eller Wergelands diktning.” (Breivik, 1978, s. 10).

To tradisjoner

Nokså tidlig ble det åpnet for en mer turistbasert tilnærming til den norske naturen, gjennom diktere, malere og deres likemenn fra byene, samt jakt- og friluftsinteresserte rikfolk, og da gjerne adelige, fra andre land. I dag har vi en bredspektret friluftstradisjon som alt har rukket å bli tålig gammel. Grovt sett, og for enkelhets skyld, kan man dele den inn i to. Jeg støtter meg da på Breivik, som skriver om to tradisjoner i norsk friluftsliv. Han peker på at landsbygdas forhold til naturen er nyttebasert. Man drar ikke ut i naturen uten å ha noe der å gjøre, enten det er jakt, sanking, felling av trær eller en eller annen form for anvendelse av natrens bruksverdi. Altså: bygdefolket er utilitarister i sitt syn på naturen. Kan hende bygdefolket har lest Salmenes bok og bekjenner seg til tanken om at “…du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter. Sauer og okser, alle sammen, ja, også de ville dyr i marken, fuglen i luften og fisken i sjøen…” (Salmenes bok 8,4-9). Bykulturen står i skarp kontrast: “det å dra ut i naturen uten å ha noe der å gjøre ansees ‘naturlig’. Den formålsløse vandring og seiling er nettop det man søker” (Breivik, 1978, s. 7). En av Norges friluftsguruer i moderne tid, Nils Faarlund, taler sterkt for nettopp dette perspektivet, naturen som et mål i seg selv. Deres syn er altså at det er like verdifullt, eller kanskje enda bedre, å gå ut i villmarken uten et fast mål, og være i den.

Dypøkologien

De er langt fra ensomme i dette natursynet, og tankesettet er heller ikke nytt. Jeg har selv gått i skole hos flere utenlandske ‘overlevelsesskoler’, noen nokså kjente og andre noe mindre, men tankesettet deres er til forveksling likt Faarlunds tanke om naturen som mål i seg selv, samt Arne Næss og hans dypøkologiske bevegelse hvor “…alle levende vesener har egenverdi, det vil si verdi uavhengig av den nytteverdi som de måtte ha for menneskene” (Næss, 1998, s. 15). Dette tankesettet står i motsetning til vår nedarvede tankegang om at naturen er en ressurs som vi administrerer. Den er noe vi kan eie, noe som har en iboende verdi, men som ikke realiseres før den omsettes på et eller annet vis. F.eks. når trær skjæres til plank eller når fisken havner i garnet og fileteres på sin siste ferd til frysedisken. Vi lever av å konsumere, slik som de fleste dyr, men vår evne til å utvikle oss og dermed øke vårt potensiale for konsum er nok enestående i sitt omfang.

Henry David Thoreau

Skal vi gå lengre tilbake finner vi Thoreaus tanker om det samme tema. Han bodde ikke permanent i skogen, bortsett fra sine to år ved vannet Walden i Massachussetts, men ble i stadig større grad naturalisert i den grad at han til slutt døde av en lungebetennelse etter å ha vandret for lenge ute i regnet. Han hyller vandreren uten mål. På engelsk har man verbet to saunter, som betyr nettop å drive formålsløst omkring. Det kommer fra korstogstiden da folk loffet omkring på landsbygda og tigget etter almisser under påskudd av å være på vei til det Hellige Land, la Saint Terre. Ifølge Thoreau blir veien til underveis og selve vandringen og tilstedeværelsen i naturen er mål godt nok for noen og enhver (Thoreau, 1997, s. 5). Dette står igjen i kontrast til vårt lands hang til ekspedisjoner og oppdagelse. I slike foretak er det alltid snakk om et klart mål. Jeg ser ikke for meg at hverken Lars Monsen eller Børge Ousland, med sine turer fra A til B, får noen æresplass i Thoreaus filosofi. Deres tilstedeværelse i naturen er udiskutabel, men det klare fokuset på et mål langt der fremme gjør at oppmerksomheten og årvåkenheten i forhold til alt omkring dem må vike noe til fordel for helheten. Motsatt er det for Thoreau som ikke har noe mål og derfor kan følge impulser og innfall helt og fullt, på naturens egne premisser. Han går ikke gjennom naturen, han er i den. Breivik uttrykket et annet syn på dette: “uten en viss porsjon utferd og vågemot hadde ikke våre dagers friluftslivselskere forsert breer, padlet elver, seilt ville havstykker. Dette har ikke noe med dumdristighet å gjøre, ikke nødvendigvis. Det har noe med “drivet” utover det ukjente og det har noe med kjærlighet til natur å gjøre.” (Breivik, 1978, s. 13).

Mitt eget forhold til friluftsliv og natur har jeg i lang tid hatt et nokså avklart forhold til. Det er en stor del av livet mitt og noe jeg ofte defineres gjennom, mange tenker på meg som et friluftsmenneske. Jeg mener det blir feil å si at natur er noe jeg er interessert i eller at det er noe jeg liker å holde på med som en hobby. Jeg føler ikke at det er noe jeg kan eie eller kontrollere. Det er snarere jeg som er en del av naturen, eller at vi henger sammen og deler et slektskap eller felles opphav. Den som entrer villmarken som noe som skal beseires eller overvinnes har allerede tapt og vil ikke oppleve naturen uten filter. Da danner det seg et slags fiendebilde som senker seg for øynene på vedkommende og farger enhver opplevelse og ethvert tilløp til fellesskapsfølelse eller samvær med naturen. Johnson sier det på en fin måte; “Independence does not occur in nature. Nature is interdependent; it is composed of myriad patterns of relationships.” (Johnson, 2002, s. 3). Dette er et syn jeg kan forstå og dele. For meg er det i møte med naturen at mennesket utvikler seg og fyller sitt positive potensiale. Gjennom landskapet og i horisonten ser vi refleksjonen av skjønnheten i vår egen natur (Emerson, 2009 (1849), s. 11). Det minner meg om historien om Narsissos som fortalt av Oscar Wilde. I hans historie faller Narsissos, betatt av sitt eget speilbilde, ut i vannet og drukner. Oreadene, som alltid fulgte ham gjennom skogen for å få et glimt av ham spurte vannet, som sørget over hans død, om Narsissos var vakker. “…I loved Narcissus because, as he lay on my banks and looked down at me, in the mirror of his eyes I saw ever my own beauty mirrored.” (Wilde, 1879, s. 124). Når jeg er i skogen, på fjelltur eller padler langs kysten er det et møte med både naturen og meg selv. Det er like mye naturen som er i meg som jeg er i naturen. Slik er mitt forhold til naturen, at vi reflekteres i hverandre og eksisterer i hverandre og er avhengige av hverandre.

Observatøren

Som humanistene vender jeg meg ad fontes: til kilden. Min egen far, som jeg nok uvørent har lånt mye tankemateriale fra beskriver i sin bok Jakt på villrein to ulike måter å være jeger i naturen på – observatøren og rypejegeren.

‘Observatøren’ har evne til å sitte i ro og undre seg over naturens mange små og store undere. Derfor føler han seg aldri alene, og det blir aldri kjedelig.

‘Rypejegeren’ følger rastløs terrengdragene på samme måte som når støkkjegeren jakter på rypa. Han er rastløs, ønsker oversikt og han ser bare det han støkker ut.

Jakt på villrein – ss. 47-52

Av disse to identifiserer jeg meg klart mest med observatøren. Jeg vil ikke være på vei gjennom naturen, men være i den. Tilstede og tilknyttet og tilhørende, med god tid. Det er flere måter å forholde seg til naturen på, og det kan være viktig å anerkjenne andres meninger og holdninger i denne forbindelse. Samtidig skal det være lov å ville noe og stå for noe. Jeg ønsker at flere skal ha dette forholdet til natur, at flere skal velge det enkle og ekte livet i naturen. Det er jo tross alt en grunn til at nettopp dette er mitt syn, og det er fordi jeg mener dette er det sunneste og mest forenlige friluftslivet man kan velge. Gjennom min rolle som leder for andre kan jeg forhåpentligvis føre mine, min fars og Thoreaus tanker videre til nye generasjoner friluftsutøvere.

“…ennå er det tid til å liste seg unna alle utstyrsselgere og tilretteleggere og leve enkelt, reflektert og morsomt friluftsliv! Vi gir oss vel ikke ennå?”

(Breivik, 1978, s. 16)

Kilder:

  • Bay, Lars Arne; Skåtan, Jon Erling & Thomassen, Jan. (2001). Jakt på villrein.
  • Breivik, G. (1978). To tradisjoner i norsk friluftsliv.
  • Emerson, R. (2009 (1849)). Nature.
  • Næss, A. (1998). Livet sett som et åpent landskap.
  • Thoreau, H. (1997). Walking.
  • Wilde, O. (1879). Essays and Lectures.